Sentralt i rommet står Halvdan Hafstens skrivebord. Den slitte bordflaten bærer spor etter samleren. En gang satt han ved dette bordet og arbeidet med arkivet over sin samling. Skrivebordet ble donert til museet sammen med samlingen og arkivet. Med gaven fulgte et ønske om at museet skulle stille ut hans skrivebord sammen med kunstverkene.

Om Hafsten satte seg ned ved skrivebordet i dag ville han se mot Siquelands store vårgrønne maleri som fungerer som bakgrunn for noen av bildene fra hans samling. Maleriet Else med sjalet er et av få portretter i Hafstens samling. Alexander Schultz var ikke så opptatt av å fremstille kvinnen Else med stor portrettlikhet, det var samspillet mellom formene og fargene som opptok ham. Kvinnen i bildet har likevel en tydelig tilstedeværelse i utstillingen. Plassert i nærheten av Hafstens skrivebord kan hun oppleves som en representant for sin egen og Halvdan Hafstens tid.

Midt mellom Schultz sine malerier henger et maleri som forestiller to lyse, hodeløse figurer. De søvngjengeraktige skikkelsene understreker den flytende tidsfølelsen som utstillingen inviterer til. En klokke henger høyt oppe på veggen. En gang hadde de fleste borgerlige hjem en tikkende grunntone. I utstillingen kan du høre klokker fra ulike tidsperioder som spiller ut lyden av tid. Tiden opererer på mange nivåer i denne utstillingen, det mest åpenbare er tiden som har gått fra bildene av de åtte kunstnerne i Hafsten-samlingen ble malt og til i dag. Men lyden av tiden er også en invitasjon til å se bort fra tiden som har gått og oppleve kunstverkene i utstillingen som dialogpartnere i en samtidig aktualisering.

Alexander Schultz (1901-1981)
Alexander Schultz ble født i Oslo, men vokste opp i Russland. Han studerte i Paris i 1919–28 under Othon Friesz og Henrik Sørensen og i Oslo i 1935–37 under Georg Jacobsen og Jean Heiberg. Alexander Schultz regnes som en av norsk malerkunsts fineste kolorister. Han arbeidet ofte med lyse farger og tynn maling som kunne minne om akvareller. I 1955 ble han ansatt som professor ved kunstakademiet og hans sikre fargesyn med rot i fransk maleri ble av stor betydning for studentene. Motivene hans er ofte portretter eller landskaper fra hans eget nærmiljø. Samtidig hadde han hele tiden med seg en interesse for komposisjon og form som peker ut over det naturalistiske motivet.