Andreas Siqueland (f. 1973) har over flere år utforsket landskapsmaleriets relevans for vår tid. Han er spesielt opptatt av relasjonen mellom maleriet og geografiske steder, og hvordan omgivelsene påvirker den kunstneriske prosessen. I utstillingen Den forbudte skogen utfordrer Andreas Siqueland museets presentasjon av Halvdan Hafstens samling. I stedet for å henge bildene side om side med forklarende tekster som museet ofte gjør, skaper Siqueland et kunstnerisk rom for bildene som løfter frem deres maleriske kvaliteter. Vi beveger oss inn i et visuelt landskap hvor museets tilsynelatende nøytrale, hvite vegger har blitt transformert til enorme, malte landskaper.

Forholdet mellom det private og det offentlige er et omdreiningspunkt for Siqueland. Han har latt seg inspirere av samleren Halvdan Hafsten og hans private hjem på Grefsen i Oslo, hvor han bodde omgitt av samlingen sin inntil den ble gitt til Stavanger kunstmuseum i 1984. I kontrast til museets fokus på kunstverkene fristilt fra samleren, lar Siqueland dette forholdet være utgangspunktet for en kunstnerisk undersøkelse. Med malerier og objekter iscenesettes en drømmelignende tilstand, et sted mellom søvn og våkenhet. I en slik tilstand opphører den lineære tiden og alle muligheter er åpne.

Sammenstillingen av historiske og nye verk er en invitasjon til å se maleriske forbindelser mellom de ulike verkene. Utstillingen poengterer at museet er et scenografisk rom hvor vår opplevelse påvirkes av arkitektur og beliggenhet, så vel som vår egen tilstand. Med søvngjengerens blikk blir vi tatt med på en reise hvor relasjonen mellom tid og rom, inne og ute har forskjøvet seg.