I 2024 er det førti år siden Halvdan Hafsten ga sin samling på 208 kunstverk, av åtte mannlige kunstnere, til Stavanger kunstmuseum. Slik skrev han seg inn i en århundrelang tradisjon av kunstsamlere som har forært sin samling til fellesskapet via museumsinstitusjonen. Norske kunstmuseer forvalter flere slike samlinger, som Rasmus Meyers samling i Kode i Bergen og Langgårdsamlingen på Nasjonalmuseet. Stavanger kunstmuseum har Jan Groth og Steingrim Laursens samling og Trond Mohns samling, i tillegg til Hafstens samling. De siste årene har vi sett hvordan nye private kunstsamlinger har blitt tilgjengelige for museumspublikummet, som Fredriksen-familiens samling på Nasjonalmuseet og Nicolai Tangens samling i det nye museet Kunstilo i Kristiansand.

Ved å invitere kunstner Andreas Siqueland til å lage en utstilling om og med Halvdan Hafstens samling ønsket vi som museum å utfordre vår egen formidling av denne samlingen.¹ Ved å la en kunstner velge verk fra Hafstens samling og stille disse ut i dialog med egne arbeider ble det tydelig hvilke konvensjoner som vanligvis aktiveres i museale samlingspresentasjoner. Museets arkitektur og de mange valgene som tas rundt språklig og visuell tilrettelegging av verkspresentasjonene bidrar i stor grad til å forme publikums opplevelse av kunstverkene. I en tekst i denne publikasjonen ser avdelingsdirektør og kurator Hanne Beate Ueland nærmere på hvordan Siquelands kunstverk utfordrer den romlige opplevelsen av utstillingen, samtidig som hans stedsspesifikke kunstverk også foreslår nye dialoger mellom publikum og samlingens kunstverk og ikke minst mellom kunstverkene i Hafstens samling.

En underliggende tematikk i utstillingen Den forbudte skogen er forholdet mellom den private samlingen og det offentlige museet. Hva skjer med et kunstverk når det ender opp på museum? Inspirert av Siquelands institusjonskritiske tilnærming har vi invitert den amerikanske kuratoren og skribenten Laura Raicovich til å dele sine tanker om forholdet mellom den private kunstsamlingen og det offentlige museet. Raicovich har bakgrunn fra flere amerikanske kunstmuseer, blant annet har hun vært direktør for Queens Museum in New York og i 2021 ga hun ut boka ‘Culture Strike. Art and Museums in an Age of Protest’ på Verso Books hvor hun gir et innblikk i kontroverser knyttet til finansiering og verdispørsmål som har utspilt seg i museene de siste årene.

I en tid hvor museene blir bedt om å finne løsninger på en stadig vanskeligere økonomisk situasjon hvor offentlige tilskudd ikke øker i takt med stigende priser, er det viktig å reflektere rundt hvilke interesser som motiverer kostbare kunstgaver og hvordan museene på en god måte kan forvalte disse gavene til det beste for offentligheten. Hvordan kan kunstsamlinger bygget opp av enkeltpersoner assimileres inn i kunstinstitusjonen? En samling bygget opp av en person i en gitt periode er ikke objektiv kunsthistorie, men preget av personens kjønn, økonomiske status og personlige preferanser. Hvordan kan museene arbeide med samlingene for at publikum skal kunne forstå hvor verkene kommer fra og hvilke verdier de er basert på? Og hvordan kan museene bygge opp sine samlinger på måter som utfyller de private samlingene? Vi håper at denne publikasjonen kan bidra til å løfte frem et ordskifte rundt forvaltningen av private samlinger i våre offentlige kunstmuseer. Hvordan kan museene manøvrere i et landskap hvor stigende kunstpriser fører til et overopphetet kunstmarked langt bortenfor egne innkjøpsbudsjetter og samtidig opprettholde aktualitet og relevans i kunstfeltet? Hvordan forene ambisjonene om å være tilgjengelige museer for en stadig mer differensiert offentlighet og samtidig sikre meningsfulle og etisk forsvarlige avtaler med rike kunstsamlere?

Utstillingen Den forbudte skogen – Andreas Siqueland og Halvdan Hafstens samling inviterer til en omsluttende kunstnerisk opplevelse hvor møtene mellom samlingen og Siquelands kunstverk åpner nye tolkningsmuligheter. Ved å bryte med konvensjonene inviterer utstillingen publikum til nye opplevelser av kunstverkene, og synliggjør samtidig de mange mulighetene vi som museum har i formidlingen av Halvdan Hafstens samling.