Den forbudte skogen — Andreas Siqueland og Halvdan Hafstens samling

av Hanne Beate Ueland

To langstrakte gule gardiner henger fra taket idet vi beveger oss inn i museets utstillingsrom. Veggene er dekket med malerier fra gulv til tak. Mindre malerier henger utenpå de heldekkende, fargerike veggmaleriene. På gulvene ligger mønstrede tepper og rundt om i rommene er det plassert utvalgte møbler. Et filmkamera beveger seg ut i et landskap til lyden av fuglesang. Kvitringen fra filmen blander seg med en svak lyd av tikkende klokker fra andre rom. Midt på gulvet i det største rommet står et skrivebord på et gulvteppe i gule, blå og grønne nyanser. På bordet ligger en innbundet bok i rødt skinn med gullbokstaver. Påskriften Samling Halvdan Hafsten og åtte navnetrekk gir en av få tekstlige pekepinner på bakgrunnen for den omfattende kunstneriske installasjonen vi er i ferd med å oppleve.

Halvdan Hafstens samling er utgangspunktet for utstillingen Den forbudte skogen, som er et totalkunstverk laget av kunstner Andreas Siqueland (f. 1973). Stavanger kunstmuseum har forvaltet Halvdan Hafstens samling siden samlingens 208 kunstverk og et omfattende arkiv ble gitt i gave til Stavanger Faste Galleri i 1984. Bildene har, etter samlerens ønske, stort sett hengt på samme sted i en egen fløy tegnet spesielt til samlingen.¹ Kunstverkene er laget av kunstnere med en etablert tilstedeværelse i norsk kunsthistorie, her er malerier og tegninger av Alexander Schulz (1901-81), Harald Dal (1902-72), Erling Enger (1899-1990), Kai Fjell (1907-89), Reidar Aulie (1904-77), Ragnar Kraugerud (1909-87), Thorbjørn Lie-Jørgensen (1900-61) og Arne Ekeland (1908-94). Bildene er malt før og under andre verdenskrig, noen senere. Hvilke historier formidler vi om bildene i dag? Hvordan aktualiseres bildene etter 40 år i museets samling?

1

Med et ønske om å utfordre oss selv i arbeidet med historiske samlinger, inviterte vi Andreas Siqueland til å lage en utstilling om og med Halvdan Hafstens samling. Vi valgte Siqueland fordi han er en kunstner som over tid har utforsket landskapsmaleriet, en sjanger som er godt representert i Hafstens samling. Noen av kunstnerne, som Erling Enger, Harald Dal og Thorbjørn Lie-Jørgensen malte ofte rene landskapsmalerier. I Arne Ekelands bilder utgjør landskapet på Eidsvoll, hvor han bodde mesteparten av sitt liv, interessante baktepper for de politiske scenene som utspiller seg i maleriene. I Ragnar Kraugeruds malerier smelter menneskene nesten sammen med omgivelsene. Hans gruppeportretter er preget av et forenklet uttrykk som om han vil uttrykke essensen i menneskenes uløselige forbindelse med naturen. Hos Kai Fjell er landskapsfragmenter en del av bildenes lagdelte mosaikk rundt sentrale figurscener. Alexander Schultz viser i sine naturmotiver en sterk interesse for fargebruk og komposisjon. Reidar Aulie maler byens landskap, det urbane rommet som bakteppe for menneskets arbeid og kamp. Vi i museet var interessert i hvordan Siquelands maleriske undersøkelser kunne gå i dialog med disse kunstnernes arbeider. Siqueland har blant annet i sin bok “A Picture and a Box” undersøkt hvordan hans egne malerier påvirkes av å bli til på ulike geografiske steder.

1
Harald Dal og Andreas Siqueland

Andreas Siqueland
The forbidden forest (winter frost), 2023
Harald Dal
Høstlandskap, 1945
Andreas Siqueland
Trees casts shadows too, 2023

Kritisk blikk på institusjonen

Kunstnere har siden 1960-tallet skapt verk som belyser kunstinstitusjonens forvaltningsansvar. Den såkalt institusjonskritiske kunsten har vært opptatt av å synliggjøre hva som skjer med et kunstverk som ender i en institusjon og hvilken makt institusjonens ansatte har over kunstverkene. Kunstnere som Michael Asher (1943-2012), Daniel Buren (f.1938) og Hans Haacke (f.1936) har satt søkelys på den sosiale konteksten rundt kunstverk i institusjoner. Asher og Buren har sett spesielt på hvordan de fysiske omgivelsene i museene påvirker oss, mens Haackes undersøkelser av de kommersielle interessene knyttet til museene, og relasjonene dem imellom har fått særlig betydning. Andre kunstnere som Guerrilla Girls (kunstnergruppe stiftet i 1985) har sett kritisk på oppbygningene av samlingene og hvilke kriterier som har fått definere hvem som ender opp i museets samlinger.

1

Slike kunstneriske praksiser har hatt stor betydning for Andreas Siqueland, som også i tidligere prosjekter har utforsket kunstinstitusjoners fleksibilitet. I inngangen til dette prosjektet fant Siqueland også stor inspirasjon i arbeidet til museumsdirektør Alexander Dorner (1893-1957). Tiåret før Hafsten startet sin samlervirksomhet revolusjonerte Dorner ideen om hvordan et museum kan presentere sin samling med sine såkalte «atmosphere rooms» i Hannover Landesmuseum og senere gjennom sin praksis ved Rhode Island School of Design.

1 1

Samlerens interesser

Halvdan Hafsten (1905-1993) var sønn av en fremgangsrik skraphandler og tilbrakte sitt arbeidsliv i en gummifabrikk. Hans sjef, fabrikkeier P.W. Røwde, var en forretningsmann med mange interesser. Blant annet var fabrikkeieren i en årrekke konsul for kongeriket Ungarn. Hafsten bistod sin arbeidsgiver i dette arbeidet og ble etter lang tjeneste hedret med en kanslertittel derfra. Denne tittelen må ha vært viktig for Hafsten, for den nevnes ofte i intervjuer. Halvdan vokste opp i familiens hjem på Grefsen i Oslo. Siden han ikke selv stiftet familie, ble han boende i barndomshjemmet sammen med sin mor før han overtok huset og bodde der resten av sitt liv. Samlervirksomheten startet ifølge ham selv nærmest tilfeldig. Han så et bilde av Bjarne Engebret på veggen hos en bekjent. Han kjente til Engebret fordi de hadde vokst opp i samme nabolag, tok kontakt med kunstneren og sa at han gjerne ville kjøpe et bilde. Det ble maleriet Fra Akers Mek. Verksted som viste akterstavnen på et skip. Etter hvert ble Engebret en viktig rådgiver for Hafsten i arbeidet med å bygge opp en kunstsamling. Han var bevisst på at han ikke selv hadde kunsthistorisk kompetanse og var derfor opptatt av å få råd fra fagpersoner. En annen viktig rådgiver var Pola Gauguin (1883-1961), sønn av den kjente maleren Paul Gaugin (1848-1903), som i en periode drev malerskole og arbeidet som kunstkritiker i Oslo.

1 1 1 1

Hafsten ble etter hvert nær personlig venn med kunstnerne han samlet på. Selv om han startet med Engebret endte han til slutt opp med å konsentrere seg om åtte andre kunstnere, og han fortsatte å samle på verk av disse kunstnerne resten av sitt liv. I et notat som finnes i hans omfattende arkiv, skriver han om sitt personlige forhold til kunstnerne. Korte tekster gir oss innblikk i en tid preget av sosiale og materielle utfordringer under andre verdenskrig. Knappheten på mat og andre varer og vanskeligheter med å føre et normalt sosialt liv satte sitt preg på situasjonen. Det er tydelig at Halvdan Hafsten satte stor pris på vennskapet med kunstnerne.

1

Da samlingen ble gitt til museet ønsket Hafsten at arkivet og skrivebordet hans skulle stilles ut sammen med kunstverkene. Det ser ut til å ha vært viktig for Hafsten å vise at hans samlergjerning hadde vært vitenskapelig. Alle kritikker av verk som ble innlemmet i samlingen, alle omtaler i media, alle litteraturreferanser, alt er sirlig skrevet ned og referert i et arkiv preget av Hafstens egne arkivnøkler og systemer. For eksempel i artikler hvor andre kunstverk er nevnt er informasjon om disse andre kunstverkene fjernet fra arkivet, slik at det som står igjen utelukkende handler om verk i samlingen. Da han lånte ut bilder av Arne Ekeland, Reidar Aulie, Harald Dal, Erling Enger, Kai Fjell og Ragnar Kraugerud til den fjerde São Paulo-biennalen i 1957 limte Hafsten inn et eksemplar av utstillingsbrosjyren i sitt arkiv. Men siden forsidebildet ikke var ett av hans egne verk, er dette sirlig skåret ut og fjernet fra brosjyren.

Andreas Siqueland fikk tilgang til arkivet i arbeidet med utstillingen. Men han fant lite som kunne fortelle om samlerens personlige engasjement for kunstverkene han samlet på. Det finnes korte tekster skrevet av kunstnerne om verkene i samlingen.¹¹ Men ingen steder i arkivet får vi inntrykk av Halvdan Hafstens egne vurderinger, tanker eller inntrykk av kunstverkene. Han forklarer ikke hvorfor han valgte akkurat disse åtte kunstnerne og heller ikke hvorfor han valgte de bestemte verkene. Men han er tydelig på at samlingen representerer det «beste» av norsk kunst og at den har stor kunsthistorisk verdi.¹² Vi vet at Halvdan Hafsten levde med sin samling i flere tiår før den ble gitt til museet mot slutten av hans liv. Det finnes noen få fotografier fra Hafstens hjem hvor vi ser ham omgitt av bildene sine. Mot hvite vegger i rom møblert med eldre, historiske møbler, ser vi Halvdan Hafsten holde familieselskaper med søsken og andre slektninger.

1 1
Hafsten fra arkivet

Halvdan Hafsten i sitt hjem med sin bror Torbjørn Hafsten (1908-95) og søster Borghild Hafsten (1902-95). I bakgrunnen ser vi malerier av Arne Ekeland og deler av hans arkiv. Foto: fra Halvdan Hafstens arkiv. / Halvdan Hafsten at home with his brother Torbjørn Hafsten (1908-95) and sister Borghild Hafsten (1902-95). In the background we see paintings by Arne Ekeland and parts of his archive. Photo: from the Halvdan Hafsten archive.

Vi ser ham også portrettert i sitt hjem i avisartikler som ble skrevet i forbindelse med offentliggjøringen av gaven. Den alltid ulastelig antrukne mannen, som var svært opptatt av egen helse og viktigheten av å holde seg i god form, poserer alvorlig og stolt foran Arne Ekelands Vårbilde.

Halfsten foto

Halvdan Hafsten fotografert i sitt hjem i 1987. Foto: Håvard Bjelland / Halvdan Hafsten in his home in 1897. Photo: Håvard Bjelland.

Et viktig premiss for Siqueland i arbeidet med utstillingen ble å aktivere en dialog mellom samleren Halvdan Hafsten og hans bilder. Hvordan starte en samtale med noen som ikke lenger kan svare?

En scenografi for Halvdan Hafsten - spøkelser og søvngjengere

Over døren som leder inn til utstillingen henger et maleri av en skikkelse med utstrakte armer. Skikkelsens hode har ikke fått plass i bildet, det ser ut til å eksistere et sted over blindrammen. Figuren er malt med lyse, lette strøk på et ubehandlet lerret. Av føttenes plassering kan det se ut som kroppen er i bevegelse mot venstre i billedflaten, og de utstrakte armene kan minne om stereotype fremstillinger av søvngjengere.

The forbidden forest (night time)

Andreas Siqueland
The forbidden forest (night time), 2023
Somnambul (into the void), 2023

Sentralt plassert i utstillingen står en seng med sengeteppet dratt til side og avrevne boksider spredt ut over. Personen som har sovet i sengen ligger der ikke lenger. I synsfeltet til den som har stått opp fra sengen ser vi ned på et vakkert gammelt skrivebord med en stol klar til bruk. På bordet ligger den røde boken i skinn fra Halvdan Hafstens arkiv. Personen som skapte en kunstsamling og som sirlig ordnet informasjon i et omfattende arkiv, får en tilstedeværelse i utstillingen gjennom disse gjenstandene.

Senga

Andreas Siqueland
Bed for a sleepwalker, 2023

I ett verk i utstillingen går Siqueland langt i å gi Halvdan Hafsten en stemme. I filmen Forest Karaoke (2023) vist i enden av inngangspartiet beveger kameraet seg ut i et vinterlig landskap. En indre monolog betrakter og kommenterer landskapet den går inn i med fuglesang som lydspor. Stemmen har en litt uklar identitet. Er det en fugl som flyr gjennom skogen? Et spøkelse? Eller bare stemmer i en persons hode? På et tidspunkt er det som om Halvdan Hafsten selv får komme til ordet. Stemmen reflekterer over hvor viktig bildene ble for ham etter at moren gikk bort. Har bildene vært hans samtalepartnere, en forlengelse av kunstnerne som ble hans omgangskrets?

Dette teatrale grepet, å invitere Halvdan Hafsten til å møte sin egen samling så mange år etter at han gikk bort, er en fantasirik måte å åpne opp utstillingsformatet på. Når liv og død, søvn og våkenhet settes i spill er alt mulig. Ingen rasjonelle regler gjelder lenger i dette flytende utstillingsrommet, og Siqueland kan inspirere til nye inntrykk og forbindelser.

Rommet som konstruksjon

Siqueland har brukt mye tid på å bli kjent med arbeidene til de åtte kunstnerne i Hafsten-samlingen. Inspirert av samlerens hjem har han valgt å organisere utstillingen i rom eller avdelinger viet hver av kunstnerne. Det starter med Harald Dal. Av de åtte kunstnerne er det kanskje Dals abstraherte måte å male landskapet på som er tettest på Siquelands egne land­skaps­frem­still­inger. Dal malte landskapet utenfor sitt hjem på Nesodden utenfor Oslo. I en av gouachene som henger i utstillingen har Dal inkludert det åpne vinduet han ser ut gjennom. Denne detaljen har vært viktig for Siqueland og henger sammen med et premiss i utstillingen; ideen om å forskyve forholdet mellom «ute» og «inne», både i direkte og overført betydning. Naturen utenfra hentes inn i utstillingsrommet for å si noe om hvordan forholdet til arkitekturen påvirker vår opplevelse av kunstverkene. De store land­skaps­for­matene gjør at naturen blir nesten påtrengende til stede, en påminnelse om vårt uavklarte og kompliserte forhold til naturen. Siqueland ønsker å gi oss mulighet til å oppleve de historiske kunstverkene på ny gjennom å forstyrre vår opplevelse av institusjonens rom. Ved å endre premisser i ut­still­ingsrom­met vil han gjøre kunstverkene mer tilgjengelige for oss, eller tilgjengelig på en annen måte. Utstillingsrommene i Stavanger kunstmuseum har formet vår opplevelse av bildene i Halvdan Hafstens samling gjennom førti år. Hva betyr det å henge et maleri på en hvit vegg i et museum versus å ha bildet hengende over sofaen hjemme slik Hafsten gjorde?

Dette grepet understreker også at museets hvite, «nøytrale» vegger er en historisk konstruksjon som kan dateres til Museum of Modern Art i New Yorks første direktør, Alfred H. Barr Jr. (1902-81). For å presentere den moderne kunsten på best mulig måte valgte han å modernisere museumsinteriøret for å henlede oppmerksomheten mot kunstverket.¹³ I kontrast til de historiske interiørene i eldre museer fikk det nye moderne museet lysegrå dekorløse vegger. Dette revolusjonerende valget fikk så stor betydning for alle verdens kunstmuseer at det lenge har vært den rådende standarden for hvordan kunst skal presenteres. Det er fremdeles gjengs oppfatning at kunstverk trenger ro og plass rundt seg for å komme til sin rett.¹⁴ I de franske salonger i Paris på 1800-tallet hang man bildene i flere høyder. Da var det om å gjøre å bli hengt i øyenhøyde for å bli lagt merke til. Bilder som ble hengt langt nede mot gulvet eller høyt oppe på veggen fikk langt mindre oppmerksomhet fra publikum. Da kunstner og kurator Mieke Bal stilte ut sine filmatiske arbeider sammen med Munchs verk i Munch-museet i 2017 valgte hun å henge enkelte av Munchs malerier lavt ned mot gulvet.¹⁵ Det enkle grepet hadde en iøynefallende effekt. Disse to umake eksemplene trekkes frem for å illustrere hvor lite som skal til for å bryte med normen og våre forventninger til hvordan bilder skal henges og presenteres i et museum. Når Siqueland viser malerier lag på lag og henger verk fra Halvdan Hafstens samling montert utenpå sine egne veggmalerier, er effekten nesten overveldende radikal. Det er også et viktig poeng i utstillingen at forholdet mellom veggmaleriene og bildene som henger utenpå dem er vektlagt på ulike måter, noe som skaper maleriske dialoger mellom bildene laget av de ulike kunstnerne i Hafstens samling og Siquelands verk.

1 1 1

Maleriske dialoger

Reidar Aulie er kjent for sine politiske bilder av livet i norsk mellomkrigstid. Bildene hans speiler en interesse for enkeltindividet. Han løfter frem menneskelige utfordringer med omsorg og engasjement. Motivene hans er som regel malt i en naivistisk fremstilling med relativt grove penselstrøk og holdt i en blanding av jordfarger og enkelte klare farger. I utstillingen har Andreas Siqueland presentert Aulies bilder på to store veggmalerier i lyse pastellfarger. Motivet minner om greiner, trær og planter som er fremstilt i oppdelte felt, omtrent som et mønstret draperi. De lyse, klare fargene kan oppleves å konkurrere med jordfargene i Aulies bilder. Vi må aktivt flytte blikket fra det store maleriet i bakgrunnen og over på Aulies fortellende motiver. De store maleriene har som Aulies bilder et visst naivistisk preg. De kan minne om en illustrasjon fra en barnebok. Reidar Aulies malerier har inspirert Siqueland til å tenke på den franske maleren Henri Rousseau (1844-1910). Rousseau, som i hovedsak var selvlært og aldri reiste ut av Frankrike, er kjent for sine bilder av jungelscener med grønne vekster og eksotiske dyr. Siqueland foreslår en dialog mellom Aulie og Rousseau med sine store, Rousseau-inspirerte malerier. Det intense maleriske møtet kan leses som et forslag til en ny tenkning rundt Aulies malerier i en europeisk kontekst.¹⁶ De store draperiliknende maleriene kan også minne om et sceneteppe, en jublende malt ouverture for all den tristessen og alvoret, men også humoren som finnes i Aulies malerier.

1
2023 12 11 Den forbudte skogen HOVEDSAL LO V4 33 BRIGHTER

Andreas Siqueland
The forbidden forest (late summer), 2023
Reidar Aulie
Like før det begynner, 1948
Berg og dalbane, 1959
Ferjestedet, 1963
Gustav, 1943

Aulie

Andreas Siqueland
The forbidden forest (late summer), 2023
Reidar Aulie
Rassted, 1970
Grahesten, 1937
Nature Morte, 1951
Et folkets hus bygges, 1935

I arbeidet med Alexander Schultz har Siqueland latt seg inspirere av Schultz’ sterke fargeforståelse i malerier som Treet og Else med sjalet og skapt en stor, abstrahert skogsscene med tette greinstrukturer i grønn-, lilla- og bruntoner. Fargene og de raske strøkene går i dialog med Schultz sine malerier: det grønne kontrasteres mot det oransje i maleriet Treet og det oppstår en malerisk dialog. Greinene i Siquelands maleri forholder seg til greinene i Treet som folder seg sammen og blir til en vegg mellom betrakteren og landskapet bak. I Schultz portrett Else med Sjalet oppstår det en nærhet mellom verk og betrakter, en nærhet som interesserer Siqueland i hans ønske om å initiere nye relasjoner mellom verk og betrakter. Kvinnen i Else med sjalet blir derfor en viktig aktør i Den forbudte skogen. Når vi møter hennes blikk snus forestillingen om hvem som betrakter og hvem som blir betraktet. Else gjengjelder vårt blikk og utfordrer forestillingen om betrakterens rolle i utstillingen.

Schultz

Andreas Siqueland
The forbidden forest (early spring), 2023
Alexander Schultz
Else med sjalet, 1967
Treet, 1958

For å gå i dialog med Arne Ekelands malerier har Siqueland malt et fargesterkt og dramatisk landskap. Ekelands Vårbilde viser lyse og sterke, unge mennesker i arbeid med fabrikker i bakgrunnen. Nakne kropper fremstår i fullstendig harmoni med naturen og omgivelsene rundt. Ekeland har fremstilt en idealsituasjon, en fremtidsoptimisme malt midt under andre verdenskrig. Siqueland bringer vakre og intense farger inn i rommet. Han har malt en skogsscene i nyanser som delvis fanger opp fargetoner fra Ekelands, lillatoner, det lyse, hvite og noen av blåtonene. Mot det blålige i Ekeland benytter Siqueland rosa, røde, brune og gule nyanser. Mellom trærne skimter vi flammer. Som en motsats til Ekelands fremtidsoptimisme maler Siqueland en skog i brann. I grell kontrast til de vakre fargene som dominerer rommet ser vi flammer som slikker opp mot taket. Siqueland viser oss naturens utfordringer, som om de er et direkte resultat av industrioptimismen i Ekelands maleri. På motsatt side av rommet ser vi hvordan nakne og utbrente trestammer står i vann. Flom og skogbrann er konkrete resultater av vår tøffe utnyttelse av naturressursene. Siqueland maler naturens skjønnhet sammen med de skremmende følgende av verdens naturforvaltning. Direkte inspirert av maleriske grep i Ekelands malerier skaper Siqueland et omsluttende malerisk rom hvor begge kunstnernes politiske engasjement får spillerom.

Croppet

Andreas Siqueland
The forbidden forest (floods and fires), 2023
Arne Ekeland
Vårbilde, 1941

2023 12 04 Den forbudte skogen ANDRE SAL V3 LO 01 B

Andreas Siqueland
The forbidden forest (floods and fires), 2023
Arne Ekeland
Mor med barn, 1937
Den røde rose, 1939

En halv etasje opp og godt synlig fra det største rommet i utstillingen henger Kai Fjells malerier mot fargerike heldekkende landskapsmalerier. Med strøk og farger fremkaller Kai Fjell flere rom som opptrer samtidig i maleriene og åpner for ulike innganger. De ulike landskapene i ett og samme maleri, har inspirert Siqueland til å tenke på naturen like utenfor museet, hvor trær og busker vokser tett langs Mosvannets bredd og kun tillater glimt av vannet gjennom vegetasjonen. Dermed henter Siqueland naturen utenfor museet inn i utstillingen for å skape sin maleriske dialog med Fjells bilder.

De sentrale motivene i Kai Fjells malerier, kvinnene som ofte fremstilles avkledd med nedvendt blikk, har fått følge av en avkledd mannsfigur i Siquelands maleri Shame. Historisk er kvinnens nedslåtte blikk og aseksuelle positur et tegn på dyd, slik Kai Fjell fremstiller den nakne kvinnen i maleriet Enken. Hvorfor er det slik at mannens nakne kropp oppfattes som noe skamfullt, mens en kvinne uten klær leses som et vakkert objekt? De sittende kvinnene i Kai Fjells bilder kan også leses i en Madonna-tradisjon, noe som er tydelig i maleriet Mor og barn. Spenningsforholdet mellom de rene, jomfruelige kvinneskikkelsene og den nakne mannsfiguren forsterkes av sengen midt i rommet. Vi har snakket om hvordan sengen kan knyttes til forestillingen om samleren Halvdan Hafsten og livet han levde med sine kunstverk. Sengen kan også assosieres med døden og kan leses som en kommentar til den tydelige liv og død-tematikken som finnes i Fjells bilder, for eksempel i det tidligere nevnte maleriet Enken. Siqueland har skapt en sammensatt symbolikk med malerier, tepper og møbler i rommet som på en interessant måte kommuniserer med mangetydigheten i Fjells malerier og følelsen av å se flere ting samtidig.

Kai Fjell

Andreas Siqueland
The forbidden forest (spring lake), 2023
Kai Fjell
Bak kulissene, 1940
Andreas Siqueland
Shame, 2023

Croppet med seng

I bakgrunnen:
Andreas Siqueland
The forbidden forest (spring lake), 2023
Sleepers' hands, 2023
Kai Fjell
Enken, 1942
I forgrunnen:
Andreas Siqueland
Bed for a sleepwalker, 2023
Andreas Siqueland i samarbeid med / in collaboration with Sølvi Erle Owesen
Window at Night, 2023 (quiltet teppe / patchwork)
Winter storm, 2021 (gulvteppe i ull / wool carpet)

Den oppløste tiden

Den forbudte skogen er en visuelt utforskende utstilling hvor vi inviteres til å studere farger, former og maleriske strøk og se sammenhenger mellom Siquelands verk og de historiske kunstverkene. Men den visuelle opplevelsen følges av et viktig lydspor. Fuglekvitringen fra filmen Forest Karaoke understreker det svevende forholdet mellom ute og inne. En annen lyd er mer subtilt til stede i rommene og krever enda større grad av tilstedeværelse for å høres. Rundt i utstillingen finnes tre klokker med urverk fra forskjellige historiske epoker som lar oss lytte til tidens gang. Siqueland har malt landskapsfragmenter på klokkene som for at de skal smelte inn i utstillingens scenografi. Som kunstverk minner de om Edvard Munchs fremstilling av den store gulvklokken i maleriet «Klokken og sengen». Når klokkene slår, på ulike tidspunkt fordi de er stilt forskjellig, vil den musikalske klangen fra de historiske urverkene kunne minne oss om de ulike tidsepokene som er i spill i denne utstillingen.¹⁷ 

Flere av verkene i Hafstens samling er laget før og under andre verdenskrig. Harald Dals landskapsinteriører fra Nesodden som vi møter i starten av utstillingen, er malt mens Norge var i krig på 1940-tallet. Motivene av hjemlige skogsscener får en annen betoning når man tenker på hvordan verden så ut litt bortenfor det fredelige skyggespillet utenfor Dals vindusruter. Samtidig er de maleriske dialogene mellom Siquelands kunstverk og de eldre maleriene egnet til å viske ut avstanden i tid. Når kunstneren vektlegger maleriske forbindelser mellom sine verk og de historiske maleriene blir dialogen og samspillet viktigere enn det lineære tidsforløpet. Denne følelsen av tidløshet, som understrekes av de usynkrone historiske klokkenes tilstedeværelse i utstillingen, underbygger Siquelands ønske om å bryte med kunsthistoriske kategoriseringer og åpne for individuelle opplevelser av kunstverkene i Hafstens samling.

1

Det forbudte

Ideen om den avdøde samlerens tilstedeværelse er et annet grep som bidrar til en følelse av tidløshet. De scenografiske grepene som er gjort i utstillingsrommene gjør at vi som i en film aksepterer å bli transformert tilbake i tid for bedre å forstå Halvdan Hafstens forhold til sine kunstverk. Slik blir bildene levende for oss på ulike nivåer, både gjennom de ulike maleriske dialogene som oppstår, men også fordi vi ser dem på ny som om vi så dem gjennom samlerens blikk.

Med sine teatrale virkemidler understreker utstillingen hvor lite vi vet om Halvdan Hafsten og hans forhold til sine malerier. Den rent fiktive iscenesettelsen gjør det tydelig at vi vet lite om samleren og hva som egentlig motiverte hans samlergjerning. Hvem var personen bak kanslertittelen og den plettfrie fasaden han holdt opp for offentligheten? Hva søkte han i sine kunstverk? Hva fikk han ut av relasjonen med de åtte mannlige kunstnerne? Skogsmetaforen er egnet til å understreke det potensielle omfanget av disse hemmelighetene. De tette greinene i det store grønne maleriet som dekker veggen bak Alexander Schultz’ malerier kan skjule selv den mørkeste hemmelighet.

Med stor generøsitet har Andreas Siqueland gått i dialog med de åtte kunstnerne i Halvdan Hafstens samling og med samleren. Han har malt frem dialoger med kunstverkene som fremhever maleriske kvaliteter ved det enkelte verk og som får oss til å se nye sammenhenger mellom og i de ulike kunstnernes arbeider. Ved å male naturen inn i utstillingsarkitekturen har Siqueland skapt en omsluttende utstillingssituasjon hvor vi som betraktere blir del av en utvidet historie som frigjør oss i møte med kunstverkene. Utstillingen Den forbudte skogen understreker hvilke muligheter og ansvar museet har for å skape engasjement rundt Halvdan Hafstens kunstsamling.

Hanne Beate Ueland

Hanne Beate Ueland har vært avdelingsdirektør ved Stavanger kunstmuseum/Museum Stavanger siden 2014. Ueland er cand. philol. i kunsthistorie fra Universitetet i Bergen (2000) og har tidligere arbeidet som formidlingskonsulent ved Bergen kunstmuseum (2001-2003) og konservator ved Astrup Fearnley Museet (2003-2014).