Erling Enger
Ved gardinet som leder inn mot Erling Engers malerier henger et portrett malt av Harald Dal. Personen i bildet er ikke identifisert, men bildet ble funnet blant tingene etter maleren Jakob Weidemann. Maleriet er bygget opp av lyse nyanser av blå, gul og grønn. Portrettene i utstillingen er viktige fordi de skaper speileffekter. Den formen for selvransakelse som det malte portrettet åpner for ligger til grunn for arbeidet med ‘Den forbudte skogen’.
Andreas Siqueland lar seg inspirere av Erling Engers observasjoner av skogslandskap - av trær som fyller billedrommet. I maleriet Skoglandskap, Enebakk maler Enger rette stammer i en tett skog, hvor noen tilfeldige greiner midt i bildet utgjør en spennende komposisjon som fanger vår oppmerksomhet.
Erling Enger maler også vannets bevegelse der det renner gjennom landskapet. To malerier viser den samme elva. Vannet som motiv finnes flere steder i utstillingen; en refleksjon over vannet som flommer over, vannet som ikke når frem, vannets forstyrrede syklus.
Gjennom filmen som projiseres i enden av rommet blir vi tatt med ut i landskapet og inn i forestillingsverdenen til en jeg-person. Fortelleren eller jeg-personen observerer og beskriver omgivelsene rundt seg. Filmen er en fin inngang til utstillingen fordi den beveger seg mellom ulike bevissthetsnivåer inspirert av omgivelsene og tematikken i utstillingen.
Erling Enger (1899-1990)
Erling Enger hadde sin bakgrunn fra Enebakks skog- og jordbruksmiljø og hans frodige folkelivsbilder skildrer bondesamfunnet med både humor og respekt. Han var skogbrukskandidat i 1924, før han gikk videre til Statens Håndverks- og Kunstindustriskole (SHKS) i 1928, før også han ble elev av Axel Revold på Statens Kunstakademi i 1930. Tidlig i sin karriere ble Enger sterkt inspirert av den tyske ekspresjonismen og eksperimenterte med maleriske teknikker, før han rundt 1940 fant frem til en helt personlig stil gjennom møtet med naturen og menneskene i hjembygda Enebakk. Maleriene i Hafsten-samlingen er mer naturalistiske i sitt formspråk og viser Engers evne til å skildre mennesker og situasjoner med stor innlevelse og engasjement.